Loven om selvbestemt abort er en ulykke for Norge, og hvert år blir mellom 13 000 og 16 000 barn tatt av dage. Antallet aborter etter voldtekt er bare en forsvinnende liten del av det totale aborttallet her i landet. Derfor er det rart at dette blir så sentralt i den ellers så tause abortdebatten. Jeg synes uendelig synd på alle de jentene og kvinnene som blir utsatt for forferdelige overgrep. Samtidig ønsker jeg å kjempe for retten til livet for barnet i mors mage, helt uavhengig av på hvilken måte dette barnet ble unnfanget.

Tadsjikistan var en av de sovjetiske republikkene som fikk selvstendighet etter Sovjetunionens fall på 1990-tallet. Landet grenser til Afghanistan, Kina, Kirgistan og Usbekistan, og er det minste landet i Sentral-Asia. Kristne misjonærer forkynte for første gang evangeliet om Jesus til tadsjikerne på 1200-tallet. I dag er imidlertid den største majoriteten i landet muslimer, med tradisjonelt sterke bånd til Iran.

Islam har de siste 20 årene økt betydelig i Tadsjikistan. Tusenvis av moskeer er bygd, spesielt etter borgerkrigen mellom islamister og regjeringen, som startet nesten umiddelbart etter at Tadsjikistan hadde erklært seg uavhengig den 9. september 1991. Presidenten heter Emomali Rahmonov, som ble den første nye lederen av nasjonen. I 1997 inngikk han våpehvile med opposisjonspartiet ”Forent Tadsjikisk Opposisjon” og borgerkrigen som fortsatt preger landet var over. Det første valget ble holdt i 1999, hvor Rahmonov nesten enstemmig ble valgt. Han sitter fortsatt ved makten, men både opposisjonspartiet og internasjonale valgobservatører anklager ham for å ha jukset til seg makten. Tadsjikistan er et av de fattigste landene i verden, og det fattigste av de tidligere sovjetstatene. Men til tross for sin fattigdom, har landet høy leseferdighet. Det er anslått at 98% av befolkningen kan lese og skrive. Mesteparten av befolkningen er sunnimuslimer, men det er også et betydelig antall sjiamuslimer i landet. Bare 1 % av befolkningen er kristne, og kun 0,1 % av disse regnes som evangeliske kristne, ifølge Operation World. Offisielt er det religionsfrihet i landet, men det er kun den russisk-ortodokse kirke som er anerkjent av staten. Kristne fellesskap overvåkes, spesielt de som består av innfødte tadsjikere, og på grunn av den økende islamske innflytelsen, legges det også mer press på kristne med islamsk bakgrunn. I april 2009 ble det vedtatt en ny lov i landet, med økte restriksjoner for menigheters registreringsplikt og import av religiøs litteratur. Å spre evangeliet blir derfor bare vanskeligere og vanskeligere. På forfølgelseslisten til Åpne Dører for 2011, befinner Tadsjikistan seg blant de landene som opplever diskriminerende begrensninger, og er på 33. plass av de landene i verden der forfølgelsen mot kristne er størst. Mer enn halvparten av innbyggerne i Tadsjikistan (59%) regnes fortsatt som unådde med evangeliet om Jesus Kristus. Derfor driver TWR et kristent radioarbeid i landet. De sender til sammen 6 timer hver uke på det tadsjikiske språket, og tilbyr flere typer programmer: Både bibelundervisningsprogram og program som prøver å hjelpe ikke-kristne til tro på den levende og sanne Gud. To av de beste måtene å nå Tadsjikerne med evangeliet på, er gjennom historiefortelling og musikk, som spiller en viktig rolle i den lokale kulturen. Hele Bibelen ble oversatt til det tadsjikiske språket i 1992.

Les mer om P7s misjonsprosjekter her!

]]> http://wastvedt.wordpress.com/2011/07/11/tadsjikistan-langs-silkeveien-gjennom-sentral-asia/feed/ 0 Wastvedt Tadsjikistan http://wastvedt.wordpress.com/2011/05/24/hvorfor-ikke-israel-kan-godta-1967-grensene/ http://wastvedt.wordpress.com/2011/05/24/hvorfor-ikke-israel-kan-godta-1967-grensene/#comments Tue, 24 May 2011 19:20:44 +0000 Ole Andreas http://wastvedt.wordpress.com/?p=375 ]]>
]]> http://wastvedt.wordpress.com/2011/05/24/hvorfor-ikke-israel-kan-godta-1967-grensene/feed/ 0 Wastvedt http://wastvedt.wordpress.com/2011/05/20/israel-feiret-sin-bursdag-15-mai/ http://wastvedt.wordpress.com/2011/05/20/israel-feiret-sin-bursdag-15-mai/#comments Fri, 20 May 2011 15:02:55 +0000 Ole Andreas http://wastvedt.wordpress.com/?p=369 ]]> 15. mai markerte araberne sørgedag over at staten Israel ble opprettet i 1948, ved blant annet å angripe Israels grenser. Israel feiret sin 63 årsdag. Det er verdt å legge merke til at det er nettopp denne dagen for opprettelsen av staten Israel som blir markert av araberne, og ikke 11. juni da seksdagerskrigen var over i 1967. Valget av 15. mai som kampdag, og ikke 11. juni, viser at det ikke er grensene fra før 1967 de er ute etter, slik det blir hevdet fra storparten av dagens statsledere, men grensene før 1948. Kampen handler altså ikke om å få opprettet en liten palestinsk stat ved siden av Israel, men om å få staten Israel utslettet.

http://www.vl.no/verden/article130417.zrm

I dag blir ordet Fundamentalist brukt som et skjeldsord. Men er det virkelig negativt å bygge livet sitt på et godt fundament? Enhver bygningsmann vet at det å bygge huset på et godt fundament, det er avgjørende. For er fundamentet dårlig, blir også bygningen vaklende. Og den dagen stormen raser, raser også bygverket, hvis ikke fundamentet er godt og grunnfestet. I morgen feires 17. mai i Norge. Norge er et land som historisk er bygd opp på fundamentet Bibelen, Guds Ord. Noe bedre fundament for liv, samliv og nasjon enn dette, finnes ikke. Men i dag jobbes det dessverre  iherdig ifra mange fronter for å få fjernet dette fundamentet. I skole og barnehager skal kristne verdier tas bort. Kirke og kristne organisasjoner blir i større og større grad tvunget til å måtte vedta ting som er i strid med det kristne fundamentet, og statsstøtte og pressestøtte blir kuttet til dem som ikke forkynner det som er politisk korrekt. Det tales mye om toleranse i dag, men de konservative kristne verdiene skal på ingen måte tollereres. Norge, med den rødgrønne regjeringen i spissen, er i ferd med å rive ned en nasjon bygd opp på Guds Ord. Nå vil de flytte den ut på sandgrunn. Fundamentet skal bort! Det norske flagget har fortsatt et kors i seg, men er Norge lenger en kristen nasjon? Nei, jeg er redd Norge er blitt en sekulær stat, som holder på å rive ned under seg grunnmuren nasjonen er bygd på . En dag vil det rase sammen. 8. mai ble frigjøringensdagen markert. Men på radiogudstjenesten på NRK P1 denne dagen, benyttet de sannelig muligheten til å feire kvinnefrigjøring i samme slengen, og det at vi for 50 år siden fikk den første kvinnelige presten i DNK. Dette med kvinnelige prester er faktisk stikk i strid med ordningen Gud har laget for menigheten, men fundamentet Bibelen er for lengst forkastet, i hvertfall på dette punktet. Nå er det arbeidsmiljølov og det at ingen skal diskrimineres som gjelder. Nå er det mye positivt med kvinnefrigjøring, for mange kvinner har blitt og blir undertrykt på forskjellige måter. Dette skal og må vi bekjempe! Jeg mener heller ikke at kvinnens plass kun er på soverommet og bak kjøkkenbenken, slik det ofte blir fleipet med. Nei, arbeidslivet og samfunnet trenger mangfoldet kvinnene fører med seg, og de må få lik lønn for likt arbeid. Men jeg tror allikevel vi bør tørre å se på konsekvensene av den (kvinne)frigjøringskampen som er utkjempet. For det første er det mannens rolle i dag, som nærmest er blitt overflødig i dagens samfunn. Kvinnene skal i større grad klare seg uten mannen. Fundamentet Bibelen, som sier at mannen er kvinnens hode, er selvfølgelig forkastet. Dette tør jeg knapt å nevne i dag, men det er faktisk Guds Ord og Guds ordning, både for menighetsliv og i ekteskap. Og det er et viktig punkt her som vi ikke må utelate: Det er mannens oppgave å elske sin hustru, likesom også Kristus elsket menigheten og gav seg selv for den. Dette gir på ingen måte mannen muligheter for å undertrykke eller røve friheten fra kvinnen. En annen konsekvens, som jeg dessverre også tror knytter  seg opp imot kvinnefrigjøringen, er alle ekteskaps- og samlivsbruddene i landet vårt. Dette er et av våre største samfunnsproblem i dag. Og til slutt den mest tragiske konsekvensen av dem alle: Noen kaller dette kvinnefrigjøring og en menneskerett, men jeg kaller det massedrap og folkemord. I 2009 ble det utført 15 774 fosterdrap i Norge. Nesten ingen, heller ikke de kristne, tørr å kjempe deres “frigjøringskamp”.

Vi feirer frigjøring, men jeg vet ikke hvor fri vi er. Vi er nok dessverre mer bundet av Djevelen enn vi tør å tenke på. Vi har som nasjon snart gått rett i alle hans snarer. Og løsningen ser ut for å være enkel – det er bare å forkaste Djevelen. Men er det virkelig så enkelt? Heldigvis står Jesus med åpne armer og tar imot alle som vil komme til ham. Og jeg vil heller være grunnfestet på Ham, og Hans Ord.

Jesus er den steinen som ble forkastet av dere bygningsmenn, men som er blitt hjørnestein. Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved. Apg 4,11f

En storgård brenner: For noen år siden brant en storgård et sted her i Norge ned til grunnen. Driftsbygningen lå igjen som en rykende og illeluktende ruin, og alle dyrene i bygningen var omkommet. Dagen derpå var det befaring på branntomten, og brannvesenet og noen teknikere fra politiet ruslet omkring på det som tidligere hadde vært et hjem for flere hundre dyr. Så skjedde det at en av dem som var med på befaringen kom til å sparke borti en liten forkullet klump. Dette viste seg å være restene av ei høne. Men da restene av høna ble sparket til side, dukket det to små levende kyllinger fram. Det ble ganske stille på branntomta. Alle som sto og så på disse kyllingene skjønte hva som hadde skjedd. Da ilden hadde begynt sine herjinger, da luftem ble varm, og rommet fylt av røyk og flammer, hadde høna samlet kyllingene under vingene sine. På den måten hadde høna vernet kyllingene fra den truende faren, og døden. Høna hadde satt livet til, mens kyllingene fortsatt var i live. Takket være hønemors omsorg og usvikelige kjærlighet til sine små, hadde kyllingene overlevd. Dette er et utrolig flott bilde på Jesus og hva Han har gjort for oss.

Dominus Flevit: Hele to ganger har jeg besøkt kanskje den vakreste og mest spesielle kirken i Jerusalem. Kirken ligger på vestsiden av Oljeberget, ikke så langt fra den østlige bymuren rundt gamlebyen og tempelplassen. Kirken heter Dominus Flevit, eller Tårekirken som den kalles på norsk. Hvis du går fra Oljeberget og nedover mot Kedrondalen og Getsemanehagen , kommer du rett forbi denne lille kirken på høyre hånd. Kirken er bygd på det stedet hvor tradisjonen sier at Jesus stanset, så utover Jerusalem, og begynte å gråte (Luk 19,41). Kirken er formet som en tåre, og oppe på de fire hjørnene av taket, er det plassert fire tåreflasker av keramikk (Salme 56,9).

Ei høne som samler kyllingene sine under sine vinger: Inne i denne kirken er det et mosaikkbilde av ei høne som har samlet kyllingene under vingene sine. Rundt dette bildet står det på gresk et bibelvers fra Matteus evangeliet.  Bibelverset lyder slik: Jerusalem, Jerusalem! Du som slår i hjel profetene og steiner dem som er sendt til deg! Hvor ofte jeg ville samle dine barn, som ei høne samler kyllingene sine under sine vinger. Men dere ville ikke. Matt 23,37. Det er Jesus som sier dette, i sorg over alle dem som ikke vil ta imot ham og hans budskap. Jesus gråter over alle dem som forkaster Bibelen og forfølger og dreper dem som er sendt ut med Guds budskap. Han ønsker å være den som vi tar vår tilflukt hos. Han som vi kan finne beskyttelse hos, og få tilgivelse for våre synder av. Han er den eneste som kan hjelpe oss ifra Guds vrede og dom over synden i oss, og Jesus ønsker å samle oss hos seg, akkurat som høna samler kyllingene sine under sine vinger. Han tok vår straff på seg, og sonet straffen for våre synder. Han satte livet til for oss, da han fornedret seg selv og ble lydig til døden – ja, døden på korset. Nå står han med åpne armer, eller utstrakte vinger, for å bli i bildet, og ønsker oss velkommen inn under sin barm. Dette er hovedbudskapet i påsken. Derfor er det smertefullt for Jesus når vi avviser ham, og i stedet velger å nyte verdens fristelser, og forsvarer og dyrker synden i våre liv.

Jøder i Gaza: Det finnes mange historiske kilder som bevitner at det har bodd jøder i Gaza de siste 2000 årene, men jødene ble tvunget til å forlate byen på grunn av det arabiske opprøret i 1929. Tre år etter Seksdagerskrigen, da jødiske styresmakter atter en gang fikk kontroll over området, åpnet den israelske regjeringen dørene slik at jøder igjen kunne bosette seg på Gazastripen. Den første bosettingen de bygde, fikk navnet Kfar Darom. De jødiske landsbyene på Gazastripen vokste raskt etter fredsavtalen med Egypt, da jødene ble kastet ut av de israelske landsbyene på Sinaihalvøya. De fleste av dem slo seg ned i et nesten ubebodd område i den sørlige enden av Gazastripen, som fikk navnet Gush Katif.

Et fruktbart område: På sanddynene i Gush Katif bygde jødene opp et jordbrukssamfunn i verdensklasse. Bøndene i Gush Katif ble verdensberømt fordi de klarte å dyrke innsektsfrie grønnsaker av mange sorter uten å bruke sprøytemidler. Faktum var at 70 % av alle økologiske jordbruksprodukter i Israel ble produsert i Gush Katif, og det nest største gartneriet i Midtøsten lå på sanddynene et par kilometer fra den egyptiske grensen. Gush Katif hadde også et av de største meieriene i landet med 800 kuer. Også mange palestinere jobbet i Gush Katif.

Situasjonen i de palestinske byene: Rett øst for Gush Katif lå flyktningeleiren Khan Yunis, og nord for Gush Katif lå Gaza by. I de palestinske byene var situasjonen en helt annen enn i Gush Katif. Her var det nesten total mangel på industri, matproduksjon og arbeidsplasser. Samtidig var hele Gazastripen et senter for terrororganisasjonen Hamas. Israel hadde ingen gode svar på hva de skulle gjøre med den heksegryten som Gazastripen var blitt, og ingen suverene stater ville ha Gazastripen. Egypt takket nei til Gazastripen da de undertegnet fredsavtalen med Israel i 1979, og de fleste israelere betraktet Gazastripen som et problembarn de godt kunne klare seg uten. Imidlertid mente mange israelere som tilhørte høyresiden i Israelsk politikk at Gazastripen burde tilhøre Israel. Derfor kom det som et sjokk på mange da statsminister Ariel Sharon i januar 2004 opplyste at han hadde til hensikt å trekke alle israelske militære styrker ut fra Gazastripen. Også alle de jødiske innbyggerne i Gush Katif skulle evakueres, sammen med fire mindre israelske landsbyer i den nordlige delen av Samaria. Dette var i store trekk det samme som Arbeiderpartiet hadde foreslått før forrige valg, men som folket hadde gitt tommelen ned for.

Gush Katif rammet av en tragedie: Under valgkampen hadde Sharon ofte kommet med mange argumenter for hvorfor Israel ikke burde følge Arbeiderpartiets leder, Amram Mitzna sine råd om tilbaketrekning fra Gazastripen, men nå var tonen blitt en helt annen. De fleste statsrådene i Sharons regjering var motstandere av planen, og dermed valgte Sharon å gå til sitt eget parti, Likud, for å få støtte til tilbaketrekningen av Gazastripen. Det interne valget i Likud ble holdt den 2. mai 2004, samme dag som Gush Katif ble rammet av en tragedie. En kvinne ved navn Tali Hatuel hadde nettopp hentet de fire døtrene sine på skolen, og nå var hun på vei til mannen sin. Tali var gravid i åttende måned med parets første sønn. Men på veien ble hun plutselig angrepet av palestinske terrorister, som tvang bilen hennes av veien og skjøt både Tali og de fire døtrene hennes på kloss hold.. Familiens far, David Hatuel, satt igjen alene. Resultatet av valget ble at 65 % av Likuds medlemmer sa nei til tilbaketrekningen.

Frakoblingsplanen gjennomføres: I flere måneder var Sharon avhengig av støtte fra Arbeiderpartiet for å overleve, og i januar 2005 ble Arbeiderpartiet med i koalisjonsregjeringen. Da fikk Sharon den støtten han trengte for å utføre tilbaketrekningsplanen, som hadde fått navnet “Frakoblingsplanen”. I løpet av de kommende månedene ble det holdt mange og store demonstrasjoner mot planen. I Tel Aviv demonstrerte mellom 150 og 300 tusen mennesker mot planen, og i Jerusalem kom opptil 250 tusen mennesker sammen for å be imot tilbaketrekningen, men til ingen nytte. Den 17. august 2005 startet 14 000 israelske politifolk og soldater å kaste ut de nesten 10 000 jødene som bodde i Gush Katif. Mange av dem forsøkte å forskanse seg i hjemmene sine og på hustakene, men det ble mindre vold enn man hadde forventet på forhånd. TV-stasjoner viste bilder av soldater som gråtende gikk inn i de jødiske hjemmene for å kaste ut familiene, og i løpet av noen dager hadde soldatene fjernet alle jødiske bosettere fra Gush Katif. Et par uker etter det igjen reiste også den siste israelske soldaten ut fra Gazastripen, og dermed var Israel i praksis tilbake til grensene fra 1967 i denne delen av landet. De fleste innbyggerne som var blitt kastet ut fra hjemmene sine, ble innlosjert på hoteller og herberger. Noen av dem har ikke fått en permanent bolig enda, flere år etter at de ble kastet ut, og de fleste av dem har mistet den inntekten de livnærte seg av.

Israel håpet at palestinerne ville overta driften: Nå var det ingen jøder igjen på Gazastripen. Alle israelske militærposter var borte, og palestinerne sto fritt til å erklære en palestinsk stat der. Israelerne håpet på at palestinerne nå ville velge å bygge opp sitt eget land, fremfor å prioritere kampen mot Israel. Det ble også spekulert i at palestinerne kanskje ville bygge boliger for sine egne flyktninger på de sanddynene som nå atter en gang var øde. Dessverre for Israel gikk det ikke slik den israelske regjeringen hadde håpet på. De palestinerne som jobbet for jødene i Gush Katif mistet selvfølgelig jobben, og arbeidsløsheten på Gazastripen steg. Og på grunn av terrorkrigen nølte private aktører med å investere penger i disse områdene. Man hadde opprinnelig håpet på at palestinske forretningsfolk ville gå inn og overta driften av den industrien og jordbruket som israelerne hadde drevet i området, men i stedet skjedde det stikk motsatte. Da Israel evakuerte Gush Katif, var terrororganisasjonene ikke sene om å kjempe om kontrollen over området. Hamas tok kontrollen over området der den største israelske byen, Neve Dekalim, en gang hadde vært, og terroristene begynte å bruke området som en treningsleir for terror. Hamas satte også opp piggtrådgjerde rundt området og plakater med den arabiske teksten: “Stengt militærsone”. De begynte å bruke området som utskytningsplattform for Kassam-raketter, som traff israelske landsbyer i Negevørkenen.

Kilde: Boken “Slagmark” – Israels historie 1945 – 2009 av Jon Andersen, utgitt på Hermon Forlag i 2009

Netanja Park Hotel: Påsken det samme året tok en selvmordsbomber seg inn i hotellets selskapslokale med en enorm bombe full av sprengstoff og metallsplinter. Terrorhandlingen skjedde like etter påskesabbatens begynnelse onsdag kveld før norsk Skjærtorsdag. Rundt 200 hotellgjester hadde akkurat satt seg til bords for å spise det jødiske påskemåltidet, sedermåltidet. Bomben drepte 22 hotellgjester og såret rundt 160 andre. Deler av gulvet i etasjen over spisesalen løsnet og falt ned over gjestene. Blant de drepte var blant annet overlevende etter Holocaust.

Påskemasakrene i 2002: Dette var bare en av sju terrorhandlinger som palestinaarabiske selvmordsterrorister utførte mot sivile arabiske og jødiske israelere i påsken dette året, hvor minst 45 mennesker ble drept og rundt 230 andre såret. Verst var terrorhandlingene i Netanja onsdag kveld og i Haifa første påskedag.

Ekteskapet er Guds gode samlivsordning, mellom én mann og én kvinne, livslangt,  felles for alle kulturer, feiret med fest og beskyttet med lov. Et ekteskap er aldri problemfritt, men ved å reparere skader og løse problemer, vokser en og modnes sammen. Ekteskapet er en viktig verdi vi ikke må miste.  Bibelen sier: “La ekteskapet holdes i ære av alle, og ektesengen være usmittet! For Gud skal dømme dem som driver hor og bryter ekteskapet.” Holder du ekteskapet i ære? Gud sier han vil dømme dem som bryter hans gode ordning. Dette er alvorlige ord, som vi gjør vel i å gi akt på. Men hos Gud er det også tilgivelse, når en erkjenner at ekteskapbrudd er synd. Men det sitter det langt inne for mange å gjøre i dag…

Israels “undergang”: I 19 år hadde muslimene hindret jødene fra å be ved Vestmuren, og nå som israelerne hadde fått kontroll over hele Jerusalem, var muslimene redde for at israelerne ville slå tilbake med samme mynt. Overalt i de erobrede områdene bodde det mange arabere og de hang nå ut hvite lommetørkler fra vinduene mens de gjemte seg innendørs i frykt for hva israelerne ville gjøre med dem. Bare noen få dager i forveien hadde de hørt rapporter på Egyptisk radio som hevdet at Israel var på retrett på alle fronter, men dette var selvsagt bare løgn. Mange hadde da feiret Israels såkalte undergang. Og da jordanerne hadde okkupert Øst-Jerusalem under krigen i 1948, hadde  araberne vanæret og lagt mange jødiske helligdommer og gravlunder i ruiner.

Ville jødene nå ta hevn over dem? Araberne lurte nå på hva israelerne ville gjøre. Ville de ta hevn? Nei, israelerne tok ikke hevn. Tvert imot. De lot araberne beholde sin religiøse frihet, og muslimene som tilba på Tempelplassen og i Al Aqsa moskeen fikk faktisk større spillerom under den israelske regjeringen, enn de hadde hatt under den jordanske. Da jordanske myndigheter hadde kontrollen over Tempelplassen, sensurerte de hva som ble sagt fra prekestolen hver fredag. Men israelerne gav muslimene rett til å forkynne fritt om sin religion, så fremt de ikke benyttet den friheten til å oppildne muslimene i Jerusalem til fiendtligheter mot israelerne. Den israelske generalen Moshe Dayan viste også sin velvilje mot araberne ved å delta på den ukentlige fredagsbønnen sammen med 4000 muslimer.

Eget skolevesen: Den israelske regjeringen bestemte at araberne skulle ha frihet til å organisere sitt eget skolevesen. Israelerne innførte kun to begrensninger: For det første måtte alt oppvigleri mot Israel fjernes fra skolebøkene, og for det andre ble hebraisk innført som fremmedspråk på pensum.

Ønsker fred: Israelerne ønsket å leve i fred sammen med araberne innenfor de nye grensene, som var blitt et faktum i kjølvannet av Seksdagerskrigen. Bare noen dager etter at krigen var slutt, ble veisperringer og restriksjoner fjernet. Muren som tidligere hadde delt Jerusalem i to deler, ble revet ned. På tross av at Jerusalems borgermester Teddy Kollek protesterte på planene om å forene de østlige og vestlige bydelene i Jerusalem innenfor samme kommune, tok det ikke lang tid før gjenforeningen var et faktum. Jødenes 3 000 år gamle hovedstad ble åpnet for trafikk i begge retninger. Både jøder og arabere fikk frihet til å reise fram og tilbake over de nye grensene. Alle kontrollposter ble fjernet, og ingen skulle være nødt til å søke om tillatelse for å kunne reise fritt. På et øyeblikk var Jerusalem kommune blitt dobbelt så stor.

Infrastruktur: Araberne i den østlige delen av Jerusalem fikk også nyte godt av skattepengene fra de mer velstående jødene i vest. Til og med før våpenhvilen trådte i kraft, begynte ansatte fra Jerusalem å reparere skadede vannledninger og elektriske ledninger. Telefonledninger fra begge bydeler ble sammenføyd, og murer, veisperringer og piggtråd ble tatt bort.  I løpet av det første halve året var araberne vitne til at 24 kilometer med veier ble asfaltert, 1200 nye gatelykter ble satt opp, flere tusen nye trær ble plantet i parkene, og byen fikk et nytt søppeltømmingssystem. Ca 50 arabiske hus ble også koplet opp mot de israelske vannledningene hver uke.

Vestmuren: Det ene unntaket som israelerne gjorde i forhold til den tolerante politikken overfor araberne i Øst-Jerusalem, var at de ryddet vekk alle de arabiske hjemmene i Mughrabi-kvarteret, rett foran Vestmuren. Her laget de en stor åpen plass hvor jødene kunne samle seg for å be.

Israelske turister: Det var ikke bare araberne i Øst-Jerusalem som fikk nyte godt av de nye grensene. De gamle bibelske byene, som Hebron, Betlehem, Shekem og Jeriko var plutselig åpne for israelske turister. De arabiske kafeene og markedene ble nå fylt av jøder som ville treffe sine nye naboer, og se de stedene der Abraham satte sin fot nesten 4000 år tidligere. Flere hundre tusen israelske turister strømmet inn i gatene i Gamlebyen i Jerusalem, og de kjøpte nesten alt det som de forbausede arabiske butikkeierne hadde å tilby.

Større frihet: Araberne fikk også gradvis større og større frihet til å reise hvor de ville, og i 1970 hadde araberne på vestbredden av Jordanelven full frihet til å reise hvor de ville i Israel. Nå ble de israelske byene og strendene fylt av arabere. Nesten umiddelbart etter at krigen var slutt, fikk araberne i Øst-Jerusalem mulighet til å søke jobb i de jødiske bydelene, og et år seinere hadde 15 000 arabere fått jobb på forskjellige plasser i Israel. Dette tallet fortsatte å vokse helt til så mange som 140 000 hadde skaffet seg jobb i Israel sju år seinere. Lønningene i de israelske byene lå langt over det araberne hadde vært vant til fra Jeriko og Betlehem.

Økonomisk vekst: Det var viktig for Israel at araberne skulle få en mulighet til å utvikle økonomien, og de arabiske bøndene fikk lov til å krysse Jordanelven for å selge produktene sine på østbredden. Snart ble denne politikken utvidet til å gjelde alle typer gods, og senere fikk også vanlige mennesker lov til å krysse grensen. Dette fortsatte å utvikle seg helt til flere tusen arabere fra østbredden reiste på ferie til vestbredden, Jerusalem, Gazastripen og andre områder i Israel. Andre arabiske regjeringer var ikke særlig glade for at Jordan begynte å normalisere forholdet til Israel. De la press på kong Hussein av Jordan, om at han skulle begrense denne trafikken, men den jordanske kongen nektet å gi etter. Israel hjalp også araberne med å omstrukturere jordbruket, og for å få ned arbeidsledigheten oppfordret de araberne til å dyrke tidkrevende produkter. Resultatet av denne omstruktureringen var at i årene mellom 1968 og 1972 ble verdien av vestbreddens jordbruksproduksjon mer enn firedoblet. Araberne opplevde også en industriell revolusjon under den israelske administrasjonen.

Kilde: Boken “Slagmark” – Israels historie 1945 – 2009 av Jon Andersen, utgitt på Hermon Forlag i 2009