Gazastripen: Det området som vi i dag kjenner som Gazastripen, har i mange tusen år vært et omstridt og omtvistet område. I Bibelen kan vi lese at Juda stamme erobret byene Gasa, Asjkalon og Ekron. I lange perioder i den gammeltestamentlige historien hadde filisterne kontrollen over området, og Gaza skiftet hender flere ganger på hasmoneernes tid.
Jøder i Gaza: Det finnes mange historiske kilder som bevitner at det har bodd jøder i Gaza de siste 2000 årene, men jødene ble tvunget til å forlate byen på grunn av det arabiske opprøret i 1929. Tre år etter Seksdagerskrigen, da jødiske styresmakter atter en gang fikk kontroll over området, åpnet den israelske regjeringen dørene slik at jøder igjen kunne bosette seg på Gazastripen. Den første bosettingen de bygde, fikk navnet Kfar Darom. De jødiske landsbyene på Gazastripen vokste raskt etter fredsavtalen med Egypt, da jødene ble kastet ut av de israelske landsbyene på Sinaihalvøya. De fleste av dem slo seg ned i et nesten ubebodd område i den sørlige enden av Gazastripen, som fikk navnet Gush Katif.
Et fruktbart område: På sanddynene i Gush Katif bygde jødene opp et jordbrukssamfunn i verdensklasse. Bøndene i Gush Katif ble verdensberømt fordi de klarte å dyrke innsektsfrie grønnsaker av mange sorter uten å bruke sprøytemidler. Faktum var at 70 % av alle økologiske jordbruksprodukter i Israel ble produsert i Gush Katif, og det nest største gartneriet i Midtøsten lå på sanddynene et par kilometer fra den egyptiske grensen. Gush Katif hadde også et av de største meieriene i landet med 800 kuer. Også mange palestinere jobbet i Gush Katif.
Situasjonen i de palestinske byene: Rett øst for Gush Katif lå flyktningeleiren Khan Yunis, og nord for Gush Katif lå Gaza by. I de palestinske byene var situasjonen en helt annen enn i Gush Katif. Her var det nesten total mangel på industri, matproduksjon og arbeidsplasser. Samtidig var hele Gazastripen et senter for terrororganisasjonen Hamas. Israel hadde ingen gode svar på hva de skulle gjøre med den heksegryten som Gazastripen var blitt, og ingen suverene stater ville ha Gazastripen. Egypt takket nei til Gazastripen da de undertegnet fredsavtalen med Israel i 1979, og de fleste israelere betraktet Gazastripen som et problembarn de godt kunne klare seg uten. Imidlertid mente mange israelere som tilhørte høyresiden i Israelsk politikk at Gazastripen burde tilhøre Israel. Derfor kom det som et sjokk på mange da statsminister Ariel Sharon i januar 2004 opplyste at han hadde til hensikt å trekke alle israelske militære styrker ut fra Gazastripen. Også alle de jødiske innbyggerne i Gush Katif skulle evakueres, sammen med fire mindre israelske landsbyer i den nordlige delen av Samaria. Dette var i store trekk det samme som Arbeiderpartiet hadde foreslått før forrige valg, men som folket hadde gitt tommelen ned for.
Gush Katif rammet av en tragedie: Under valgkampen hadde Sharon ofte kommet med mange argumenter for hvorfor Israel ikke burde følge Arbeiderpartiets leder, Amram Mitzna sine råd om tilbaketrekning fra Gazastripen, men nå var tonen blitt en helt annen. De fleste statsrådene i Sharons regjering var motstandere av planen, og dermed valgte Sharon å gå til sitt eget parti, Likud, for å få støtte til tilbaketrekningen av Gazastripen. Det interne valget i Likud ble holdt den 2. mai 2004, samme dag som Gush Katif ble rammet av en tragedie. En kvinne ved navn Tali Hatuel hadde nettopp hentet de fire døtrene sine på skolen, og nå var hun på vei til mannen sin. Tali var gravid i åttende måned med parets første sønn. Men på veien ble hun plutselig angrepet av palestinske terrorister, som tvang bilen hennes av veien og skjøt både Tali og de fire døtrene hennes på kloss hold.. Familiens far, David Hatuel, satt igjen alene. Resultatet av valget ble at 65 % av Likuds medlemmer sa nei til tilbaketrekningen.
Frakoblingsplanen gjennomføres: I flere måneder var Sharon avhengig av støtte fra Arbeiderpartiet for å overleve, og i januar 2005 ble Arbeiderpartiet med i koalisjonsregjeringen. Da fikk Sharon den støtten han trengte for å utføre tilbaketrekningsplanen, som hadde fått navnet “Frakoblingsplanen”. I løpet av de kommende månedene ble det holdt mange og store demonstrasjoner mot planen. I Tel Aviv demonstrerte mellom 150 og 300 tusen mennesker mot planen, og i Jerusalem kom opptil 250 tusen mennesker sammen for å be imot tilbaketrekningen, men til ingen nytte. Den 17. august 2005 startet 14 000 israelske politifolk og soldater å kaste ut de nesten 10 000 jødene som bodde i Gush Katif. Mange av dem forsøkte å forskanse seg i hjemmene sine og på hustakene, men det ble mindre vold enn man hadde forventet på forhånd. TV-stasjoner viste bilder av soldater som gråtende gikk inn i de jødiske hjemmene for å kaste ut familiene, og i løpet av noen dager hadde soldatene fjernet alle jødiske bosettere fra Gush Katif. Et par uker etter det igjen reiste også den siste israelske soldaten ut fra Gazastripen, og dermed var Israel i praksis tilbake til grensene fra 1967 i denne delen av landet. De fleste innbyggerne som var blitt kastet ut fra hjemmene sine, ble innlosjert på hoteller og herberger. Noen av dem har ikke fått en permanent bolig enda, flere år etter at de ble kastet ut, og de fleste av dem har mistet den inntekten de livnærte seg av.
Israel håpet at palestinerne ville overta driften: Nå var det ingen jøder igjen på Gazastripen. Alle israelske militærposter var borte, og palestinerne sto fritt til å erklære en palestinsk stat der. Israelerne håpet på at palestinerne nå ville velge å bygge opp sitt eget land, fremfor å prioritere kampen mot Israel. Det ble også spekulert i at palestinerne kanskje ville bygge boliger for sine egne flyktninger på de sanddynene som nå atter en gang var øde. Dessverre for Israel gikk det ikke slik den israelske regjeringen hadde håpet på. De palestinerne som jobbet for jødene i Gush Katif mistet selvfølgelig jobben, og arbeidsløsheten på Gazastripen steg. Og på grunn av terrorkrigen nølte private aktører med å investere penger i disse områdene. Man hadde opprinnelig håpet på at palestinske forretningsfolk ville gå inn og overta driften av den industrien og jordbruket som israelerne hadde drevet i området, men i stedet skjedde det stikk motsatte. Da Israel evakuerte Gush Katif, var terrororganisasjonene ikke sene om å kjempe om kontrollen over området. Hamas tok kontrollen over området der den største israelske byen, Neve Dekalim, en gang hadde vært, og terroristene begynte å bruke området som en treningsleir for terror. Hamas satte også opp piggtrådgjerde rundt området og plakater med den arabiske teksten: “Stengt militærsone”. De begynte å bruke området som utskytningsplattform for Kassam-raketter, som traff israelske landsbyer i Negevørkenen.
Kilde: Boken “Slagmark” – Israels historie 1945 – 2009 av Jon Andersen, utgitt på Hermon Forlag i 2009
