Resultatet av Seksdagerskrigen: Da Sekssdagerkrigen var over i 1967 trodde mange israelere at nå hadde de kommet til veis ende i krigen med araberstatene. Optimismen spredte seg i folket, og de trodde at fredsforhandlingene var like rundt hjørnet. En av de omveltningene som krigen forårsaket, var at Israel nå hadde fått mye tryggere grenser. De hadde også tatt tilbake kontrollen over Jerusalem fra jordanerne.
Israels “undergang”: I 19 år hadde muslimene hindret jødene fra å be ved Vestmuren, og nå som israelerne hadde fått kontroll over hele Jerusalem, var muslimene redde for at israelerne ville slå tilbake med samme mynt. Overalt i de erobrede områdene bodde det mange arabere og de hang nå ut hvite lommetørkler fra vinduene mens de gjemte seg innendørs i frykt for hva israelerne ville gjøre med dem. Bare noen få dager i forveien hadde de hørt rapporter på Egyptisk radio som hevdet at Israel var på retrett på alle fronter, men dette var selvsagt bare løgn. Mange hadde da feiret Israels såkalte undergang. Og da jordanerne hadde okkupert Øst-Jerusalem under krigen i 1948, hadde araberne vanæret og lagt mange jødiske helligdommer og gravlunder i ruiner.
Ville jødene nå ta hevn over dem? Araberne lurte nå på hva israelerne ville gjøre. Ville de ta hevn? Nei, israelerne tok ikke hevn. Tvert imot. De lot araberne beholde sin religiøse frihet, og muslimene som tilba på Tempelplassen og i Al Aqsa moskeen fikk faktisk større spillerom under den israelske regjeringen, enn de hadde hatt under den jordanske. Da jordanske myndigheter hadde kontrollen over Tempelplassen, sensurerte de hva som ble sagt fra prekestolen hver fredag. Men israelerne gav muslimene rett til å forkynne fritt om sin religion, så fremt de ikke benyttet den friheten til å oppildne muslimene i Jerusalem til fiendtligheter mot israelerne. Den israelske generalen Moshe Dayan viste også sin velvilje mot araberne ved å delta på den ukentlige fredagsbønnen sammen med 4000 muslimer.
Eget skolevesen: Den israelske regjeringen bestemte at araberne skulle ha frihet til å organisere sitt eget skolevesen. Israelerne innførte kun to begrensninger: For det første måtte alt oppvigleri mot Israel fjernes fra skolebøkene, og for det andre ble hebraisk innført som fremmedspråk på pensum.
Ønsker fred: Israelerne ønsket å leve i fred sammen med araberne innenfor de nye grensene, som var blitt et faktum i kjølvannet av Seksdagerskrigen. Bare noen dager etter at krigen var slutt, ble veisperringer og restriksjoner fjernet. Muren som tidligere hadde delt Jerusalem i to deler, ble revet ned. På tross av at Jerusalems borgermester Teddy Kollek protesterte på planene om å forene de østlige og vestlige bydelene i Jerusalem innenfor samme kommune, tok det ikke lang tid før gjenforeningen var et faktum. Jødenes 3 000 år gamle hovedstad ble åpnet for trafikk i begge retninger. Både jøder og arabere fikk frihet til å reise fram og tilbake over de nye grensene. Alle kontrollposter ble fjernet, og ingen skulle være nødt til å søke om tillatelse for å kunne reise fritt. På et øyeblikk var Jerusalem kommune blitt dobbelt så stor.
Infrastruktur: Araberne i den østlige delen av Jerusalem fikk også nyte godt av skattepengene fra de mer velstående jødene i vest. Til og med før våpenhvilen trådte i kraft, begynte ansatte fra Jerusalem å reparere skadede vannledninger og elektriske ledninger. Telefonledninger fra begge bydeler ble sammenføyd, og murer, veisperringer og piggtråd ble tatt bort. I løpet av det første halve året var araberne vitne til at 24 kilometer med veier ble asfaltert, 1200 nye gatelykter ble satt opp, flere tusen nye trær ble plantet i parkene, og byen fikk et nytt søppeltømmingssystem. Ca 50 arabiske hus ble også koplet opp mot de israelske vannledningene hver uke.
Vestmuren: Det ene unntaket som israelerne gjorde i forhold til den tolerante politikken overfor araberne i Øst-Jerusalem, var at de ryddet vekk alle de arabiske hjemmene i Mughrabi-kvarteret, rett foran Vestmuren. Her laget de en stor åpen plass hvor jødene kunne samle seg for å be.
Israelske turister: Det var ikke bare araberne i Øst-Jerusalem som fikk nyte godt av de nye grensene. De gamle bibelske byene, som Hebron, Betlehem, Shekem og Jeriko var plutselig åpne for israelske turister. De arabiske kafeene og markedene ble nå fylt av jøder som ville treffe sine nye naboer, og se de stedene der Abraham satte sin fot nesten 4000 år tidligere. Flere hundre tusen israelske turister strømmet inn i gatene i Gamlebyen i Jerusalem, og de kjøpte nesten alt det som de forbausede arabiske butikkeierne hadde å tilby.
Større frihet: Araberne fikk også gradvis større og større frihet til å reise hvor de ville, og i 1970 hadde araberne på vestbredden av Jordanelven full frihet til å reise hvor de ville i Israel. Nå ble de israelske byene og strendene fylt av arabere. Nesten umiddelbart etter at krigen var slutt, fikk araberne i Øst-Jerusalem mulighet til å søke jobb i de jødiske bydelene, og et år seinere hadde 15 000 arabere fått jobb på forskjellige plasser i Israel. Dette tallet fortsatte å vokse helt til så mange som 140 000 hadde skaffet seg jobb i Israel sju år seinere. Lønningene i de israelske byene lå langt over det araberne hadde vært vant til fra Jeriko og Betlehem.
Økonomisk vekst: Det var viktig for Israel at araberne skulle få en mulighet til å utvikle økonomien, og de arabiske bøndene fikk lov til å krysse Jordanelven for å selge produktene sine på østbredden. Snart ble denne politikken utvidet til å gjelde alle typer gods, og senere fikk også vanlige mennesker lov til å krysse grensen. Dette fortsatte å utvikle seg helt til flere tusen arabere fra østbredden reiste på ferie til vestbredden, Jerusalem, Gazastripen og andre områder i Israel. Andre arabiske regjeringer var ikke særlig glade for at Jordan begynte å normalisere forholdet til Israel. De la press på kong Hussein av Jordan, om at han skulle begrense denne trafikken, men den jordanske kongen nektet å gi etter. Israel hjalp også araberne med å omstrukturere jordbruket, og for å få ned arbeidsledigheten oppfordret de araberne til å dyrke tidkrevende produkter. Resultatet av denne omstruktureringen var at i årene mellom 1968 og 1972 ble verdien av vestbreddens jordbruksproduksjon mer enn firedoblet. Araberne opplevde også en industriell revolusjon under den israelske administrasjonen.
Kilde: Boken “Slagmark” – Israels historie 1945 – 2009 av Jon Andersen, utgitt på Hermon Forlag i 2009
